Fatima - Våget ikke å be familien om hjelp

Jeg måtte ikke bryte med det løftet som var gitt til min fremtidige ektemann i Tyrkia. Dette ville jeg fortelle Aksel under fire øyne for så å bryte all kontakt med ham. Det var da det skjedde! Vi gråt og klemte hverandre til avskjed – så mistet vi kontrollen over våre følelser.

Jeg er født og oppvokst i Norge, men min familie kommer opprinnelig fra Tyrkia. Vi er muslimer. Min fremtidige ektemann bor i Tyrkia inntil vi skal gifte oss. Men våre foreldre kjenner hverandre og de vet derfor at vi vil passe godt sammen. Fram til vi er klare for ekteskap får vi ikke lov til å ha noe forhold til andre. Dette er et løfte som er veldig ærefullt å holde for familiene. Vi er en sammensveiset familie som har mye omtanke for hverandre.

Nå går jeg i 1. klasse på videregående skole. På skolen har jeg venner som jeg prater med om alt som opptar oss. Etter skolen er jeg som oftest hjemme. En gang i mellom har jeg også tid til å være med en venninne hjem etter skolen. En slik ettermiddag traff jeg Aksel. Han er kamerat til min venninnes bror og er 19 år. Vi kom veldig godt overens, og jeg følte at han kunne jeg lett forelske meg i. Det viste seg at Aksel følte det samme for meg. Utover høsten møttes vi jevnlig hos min venninne. Denne sterke følelsen av forelskelse ble veldig vanskelig for meg, og jeg visste at jeg måtte bryte med han. Men det ble vanskeligere enn jeg trodde. Den kvelden jeg skulle snakke med han om det, løp følelsene helt løpsk og vi mistet helt kontrollen.

Dagene som fulgte var vanskelige for meg. Kjærlighetssorgen var ille, men redselen for konsekvensene av vårt siste møte var enda verre. Da mensen ikke kom og graviditetstesten viste positivt resultat, falt verden sammen rundt meg. Familien min er høyt respektert i det tyrkiske miljø. Hvis min graviditet «kommer for en dag,» hva vil da skje med oss? Jeg kjenner til historier der unge kvinner som meg har mistet sin familie etter å ha blitt gravide utenfor ekteskap. Familien måtte vende sin datter ryggen i et forsøk på å få tilbake respekt og anerkjennelse. Å ta abort i all hemmelighet ville på en måte løse mitt problem. Men det ville ikke være forenlig med min tro. Den eneste jeg hadde å snakke med nå var Aksel.

I all hemmelighet møtte vi hverandre. Da han fikk høre om graviditeten, ble han stille og litt trist. Aksel forsto at dette var mer enn et valg mellom å få et barn eller ikke. Han sa han ville være der for meg uansett, og at vi kan flytte sammen. Det var godt å høre ham si dette. Akkurat da var jeg ikke så ensom i denne vanskelige situasjonen. Samtidig visste jeg at konsekvensene av dette valget kunne påføre meg mer sorg og smerte enn jeg følte jeg var i stand til å bære. Var det virkelig slik at jeg må velge bort enten familien min eller barnet? Kunne jeg våge å snakke med noen om dette? Aksel foreslo at vi kunne snakke med helsesøster på Ungdommens helsestasjon. Jeg syntes det var en god ide, men vi kunne ikke bli sett sammen så vi måtte oppsøke kontoret hver for oss.

På bussen hjem følte jeg meg tom og veldig sliten. Hvordan skulle jeg komme frem til det riktige valget? Normalt setter vi oss sammen i min familie når viktige avgjørelser skal tas. Da er det trygt ikke å stå alene. Mitt valg vil berøre mange og jeg skal ta det alene. For første gang i livet våget jeg ikke å be familien min om hjelp.

Hilsen Fatma, som søkte veiledning hos Amathea