Profiles of six indiviudals

Min historie

Man drømmer ofte om hvordan livet skal bli. Det gjorde i alle fall jeg. Jeg hadde lagt planer om videregående skole og drømte om å bli frisør, men først skulle jeg leve livet og være ung. Plutselig ble alt snudd på hodet – jeg var 15 år og gravid!

Jeg hadde alltid vært som alle andre. Jeg og den store vennegjengen fant på mye gøy, og vi festet og nøt at vi gikk i 10.klasse. Det var snart sommerferie, og vi gledet oss alle til en avslappende sommer. Men så enkelt skulle det ikke bli.

Jeg hadde kjæreste på 18 år og vi hadde vært sammen en stund. Sex var en del av forholdet vårt, så jeg hadde begynt på p?pillen. Før jeg begynte på p?pillen var jeg alltid veldig uregelmessig, men med pillen var det aldri et problem. Så den dagen jeg gikk over tiden, ble jeg nervøs.

Etter fem dager bestemte jeg meg for å ta en graviditetstest! Jeg var sammen med kjæresten og var så nervøs at jeg hadde vondt i magen. Han så på resultatet først, smilte og sa at jeg var gravid. Jeg forstår ikke helt hvorfor han smilte. Jeg var helt lamslått. Hva skulle jeg gjøre? Smilet forsvant også fort hos kjæresten. Da han endelig fattet hva som var skjedd, ble han helt sjokkert. Han forsvant ut ? sa han måtte ha tid for seg selv og tenke litt.

De neste dagene tenkte jeg mye. Hvordan kunne dette skje meg? Jeg visste at jeg i blandt hadde slurvet litt med p?pillen, men tenkte at sånn som dette skjer jo ikke meg! Jeg følte at jeg måtte snakke med noen. Den første som fikk vite det var hun som er gift med broren min. Til henne følte jeg at jeg kunne si alt jeg tenkte og følte, og at hun forsto og støttet meg. Men det var helt annerledes med broren min.

Han ble så sint og la ikke skjul på at en unge ville ødelegge livet mitt, og endre alle mulighetene som lå foran meg. Det var ekkelt å høre, fordi jeg visste at det var mye sant i det han sa. Samtidig merket jeg en trass i meg ? og ble irritert over at han skulle belære meg om hva jeg burde gjøre.

Faren min var en av de siste som fikk vite det. Jeg var så redd for å fortelle det til han. Jeg fikk mannet meg opp til sluttt. Han visste ikke helt hvordan han skulle reagere, så han begynte å trave frem og tilbake i stua. Jeg merket at han var skuffet. Men han ble ikke rasende som jeg hadde fryktet. Og etter vi hadde snakket en stund, sa han at han ville støtte meg uansett hva jeg valgte å gjøre.

Jeg og kjæresten snakket mye om hva vi skulle gjøre. Ingen av oss hadde planlagt å bli foreldre. Han ville at jeg skulle ta abort, sa at han absolutt ikke var klar for å bli far. Jeg tenkte litt på adopsjon, syntes det hørtes ut som en bedre løsning. Men adopsjon ble helt uaktuelt for han. Så typisk! Han vil ikke bli far selv, men han vil ikke at andre skal få muligheten heller. Vi snakket mye om dette, og det ble jeg som til slutt tok valget – mitt valg.

Hilsen Cecilie, pasient hos Stiftelsen Amathea